HVEM SKAL JEG KASTE TOMATER PÅ?

Klassekampen Torsdag 9. februar 2004

 

Forts:

 

Tette Bånd Historisk sett finnes det et tett bånd mellom kunst og aktivisme. Disse båndene har blitt forsterket de senere år. Billedkunstnere kan både være aktive demonstranter, aktivister og hackere.  For befolkningen generelt sett er offentlige demonstrasjoner det mest aksepterte. Et forskningsprogram utført av psykologer fra universitetet i Sussex har funnet ut at protester er godt for helsa. ”Folk som deltar i kampanjer streiker og politiske demonstrasjoner får en fysisk og psykisk helseeffekt som gjør dem motstands-dyktige mot stress, smerter, angst og depresjoner” Mediabedriften BBC har også et bud på aktivismebølgen. I koalisjon med to nettguruer er de i ferd med å starte en Internettside, I-can med formål å støtte politisk aktivisme og rettlede folk i demonstrasjonsfaget. De får her et felles møtested hvor man kan ”shoppe” en sak å demonstrere mot, treffe likesinnede eller få opplæring i forskjellige organisasjons-modeller for motstand. Moteindustrien med Diesel i spissen flørter med aktivisme og demonstrasjoner i sine reklamer. Demonstrasjoner er trendy, fører til økt helseeffekt eller blir et ledd i bedriftens imagebygging.

 

Benetton Benettons samarbeid og senere brudd med fotografen Toscani illustrerer problemet med politiske holdninger koblet til næringslivet. Den kalkulerte risikoen ble for stor i det varekjeden Wal-Mart nektet videre distribusjon av Benettons klær. Årsaken var fotografen Toscanis individualisering av dødsfangene i USA`s fengsler. Det er en feiltagelse å tro at Toscani gjennom Benetton skapte en ny bevissthet hos opinionen. De profitterte på en allerede eksisterende bevissthet omkring rasespørsmål og aidsproblematikk.  På samme måte som Diesel og de andre eksemplene ovenfor profitterer på aktivisme og reduserer kompliserte spørsmål til enkle visuelle uttrykk. I den politiske situasjonen som har oppstått etter 11. september har grensene for hva som kan sies blitt utfordret. Det er i denne situasjonen spørsmålet om hvor makten befinner seg oppstår og hvor makten kan bli identifisert. Jeg mener at kunstnerne i denne situasjonen har en mer interessant og kompleks utfordring enn å bidra til salg av flere gensere. Veien fra å bli opprørt over urettferdighet til ønsket om deltagelse for å skape reelle forandringer i samfunnet er oppriktig og reellt følt. Utfordringen blir å finne årsaken til problemet eller identifisere makten og slå til på en hensiktsmessig måte. Problemet er at saksfeltet er for komplekst, makten er i bevegelse, forflytter seg eller skjuler seg, både bevist og ubevisst. Hvilken sak skal man demonstrere for eller mot? En generell følelse av ambivalens er mer fremtredende enn valget mellom dikotomien ja eller nei. Samtidig bombarderes vi med informasjon  og det blir stadig vanskeligere å vurdere kilder og troverdighet. Hvis makten er vanskelig å  få øye på hvor retter man sitt sinne da? Hvem skal man kaste egg og tomater på?

 

Subpolitikk Ulrich Beck snakker i boken ”Risksamhället, på vei mot en annan modernitet” om en subpolitikk (maktapparat) som foretar valg eller handler slik at det får  konsekvenser for våre egene liv utenfor etablerte politiske kanaler. En subpolitikk som vi ikke har mulighet til å influere på innenfor tradisjonelle politiske fora. Videre setter han dette i sammenheng med en frustrasjon som rettes innover mot personen selv. I og med individualiseringen hvor personer i større grad må ta ansvar for sitt eget liv og utvikling, blir problemer som er skapt av politiske og subpolitiske vedtak til personlig mislykkethet. Derfor også økt behov for et sikkerhetsnett og et økt behov for alternative religiøse retninger. For eksempel har leger og psykologer pekt på en økende hyppighet av unge jenter som begynner med selvskading. Er dette et  forsøk på å gjenopprette balansen mellom følelsen av maktesløshet, krav til personlig vellykkethet  og selvrespekt?   ”Macht und Rebell” av Abo Rasul alias billedkunstneren og forfatteren Matias Faldbakken, har nærmet seg problemet med motstand på en adekvat måte. Når strategiene for å utgjøre en forskjell slår feil er eneste muligheten vold og sex, på gutters vis. En kvinnelig kunstner ville kanskje endt opp med utadrettet selvskading, på jenters vis?

 

Aktivister som sovepute Demonstrasjoner er sterke følelsesmessige manifestasjoner for individet. Den solidariteten man føler i samhandling med massen er oppløftende og følelsen av makt er overveldende. Er dette reell makt og får den konsekvenser? Ja, den får konsekvenser for opinionen og den spesifikke massen selv. Saken blir tydeligere og viktigere jo flere som demonstrerer. Spesielt hvis massen vokser slik vi har sett det i Øst-Europa. Hovedregelen er at demonstrasjoner kun er viktige i det øyeblikket motstanden blir farlig for makthaverne. Demonstrasjoner i vestlige demokratier er heller selvrettferdig og bekreftende. Små grupper av aktivister kan være en sovepute for resten av samfunnet. Motstanden blir konform. Aktivistene tar på seg en rolle på vegne av resten av samfunnet, og er overbevist om at de handler rett. Bekreftelsen på at man handler rett blir knyttet til antall mediaoppslag man oppnår. Disse fungerer som trofeer. Hva er så demonstrasjoner og hvordan kan de utgjøre en forskjell?

Nobelprisvinner i litteratur Elias Canetti har i boken ”Masse og Makt” fra 1960 utførlig behandlet forholdet mellom massen, flokken og makten. I følge Canetti har vi i eksempelet ovenfor ikke en masse men en flokk. Den er bekreftende innad og har ikke behov for å bli flere. Massen derimot, er i følge Canetti av en natur som bevisst ønsker å vokse. Veksten er en forutsetning for eksistensen. Den altomfattende følelsen av makt, og den solidaritet som oppleves i en demonstrasjon er, i det øyeblikket hvor det skjer en utladning. Utladningen oppstår i det øyeblikket ulikhetene opphører og deltakerne føler seg som likemenn. De er av-individualisert. I følge Canetti er massen i konstant bevegelse mot en retning som gir den mulighet til å vokse. Hvis massens bevegelse møter motstand vil det føre til vold. Aggresjonen massen har i bevegelses-retningen er et forsøk på å oppheve grenser. Grensene blir også forsøkt opphevet gjennom individet selv, ens egene barrierer skal forsvinne.

 

Ny teknologi I og med fremveksten av ny teknologi som Internett og mobiltelefoner oppstår det nye muligheter for demonstrasjoners bevegelses-mønstre og vekstpotensiale. Massens forøkning gjennom Internett gir oppslutning utover nasjonale grenser. Mobiltelefonen gjør det mulig å unngå barrierer å fortsette bevegelsen i rytmer. Massen kan oppløses for en kort stund for så å gjenoppstå like raskt via SMS. Demonstrasjoner er problematisk i et samfunn hvor selvrealisering er høyeste mantra. Selvrealisering innebærer et ønske om å finne det unike selvet,  et selv som skal atskille seg fra massen. Næringslivet er i dag forvaltere av selvrealiseringsideologien. Individet skal realisere sitt potensiale innenfor de gitte rammer hvor målet er markedsandeler og profitt. Tidligere hierarkier er erstattet av nettverk som den ansatte skal realisere seg selv innefor. Karrieren blir avhengig av aksept i nettverket. Det tidligere hierarkiet fordret klassetenkning mens nettverket forsøker å oppløse dette. Dette har ført til at fagforeninger har fått rekrutteringsproblemer. Men å tro at nettverk er en flat horisontal struktur er feil. Nettverk er romlig og vertikal og maktstrukturene kan være utydelig. Dermed er troen på at det ikke finnes klasser fordi alle kan realisere seg selv vekk fra sin egen klasse en illusjon.

 

Kreativitet som høyeste mål Det finnes en tradisjon for billedkunstnere å vise frem selvet i offentligheten. Linjen kan trekkes fra romantikkens dyrking av geniet til modernismens og postmodernismens dyrking av kreativiteten. Det å være kreativ og skapende er høyeste mål for realisering av selvet. Det finnes et selvrealiseringens hierarki som vi ser det i Maslows pyramide av behovstilfredsstillelse: Først skal kroppslige behov for mat og klær sikres, så trygghet, videre sosiale behov, og øverst skal vi realisere oss selv. En kjent og utbredt tese innenfor motiverings-psykologi og markedsføring. Dermed blir kunstneren og hennes kreativitet et bilde på den høyeste oppnåelige mål og et ideal for næringslivet. I steden for ukritisk å leve opp til idealet burde kunstnerens rolle settes på dagsorden. Kreativitet bør ikke være en norm for, eller mål på, kunstnerisk virksomhet. Spesielt når kreativitet er blitt en salgsvare og løsningsord for både markedsfortrinn, globalisering og motstand.

 

Forfatterne av boken Empire, Michael Hardt og Antoni Negri, er de på venstresiden som analyserer og definerer en motmakt til de globaliseringsspøsmålene vi står ovenfor. Begrepet ”multitudes” er deres betegnelse på den nye bevegelsen for rettferdig fordeling, det nye skapende proletariet og dets potensielle politiske makt. (se Le Monde diplomatique, Des. 2003)

I Dansk oversettelse er multitudes oversatt til mengde. I norsk sammenheng er kanskje mangfold mer interessant å bruke. Hva er da forskjellen på en masse og et mangfold?  Som pekt på tidligere er en masse en gruppe av enkeltstående individer som har som mål å bli ett, dette er massens natur.

Det som betegnes som nytt med dagens protestbevegelser er at enhver opptrer som individer i midlertidige konstellasjoner. I denne situasjonen foreskriver Hardt og Negri et motimperium til sin analyse av Imperiet basert på mangfoldets innovasjon, hvor nettopp det nye og det kreative begjær blir drivkraften bak samfunnsendringene. Nettopp den kreativiteten som industrien gjennom selvrealiseringen foreskriver som alle tings mål. Utfordringen i den forespeilte bok fra Hardt og Negri ”The Multitude”, er om de klarer å overskride massens fenomener og vise en motkraft til massenes natur. Er det mulig å skape en forestilling om et kreativ mangfold uten å bli en del av  næringslivets retorikk og å skape et motstykke til den Imperiale makten? Hvor enn nå makten til en hver tid måtte befinner seg?                       

 

Hilde Rognskog 2004

© 2023 by SMALL BRAND. Proudly created with Wix.com