HILDE ROGNSKOG
EIENDOMSBEGJÆR
Klassekampen Lørdag 15. oktober 2005
Forts:
Å leie er å kaste penger ut av vinduet. Ikke fordi du i realiteten eier din bolig for det gjør banken. Lokkemidlet for at du skal ta opp et lån ligger i et håp om at du en gang kan klare å nedbetale din gjeld. At eiendomsbesittelse er blitt demokratisert er vel å bra, men det er du som tar risikoen i et globalisert økonomi som er blitt mer uforutsigbar. USAs handelsbalanse med Kina kan ha direkte innflytelse på din evne til å betjene din gjeld. Hvis demokratiets fremste honnørord er frihet for individet blir friheten en illusjon. Din evne til å føle frihet og evnen til å være lykkelig er basert på at du ignorerer de risikofaktorene du tar ved å sette deg i gjeld. Hvis du er realist vil du tvert i mot føle deg ufri og uttrygg.
Din bank administrerer ikke bare ditt lån, den administrerer også omsetningen av din bolig. I de store byene er det ikke bare Seven Eleven og Deli de Luca som har hatt en eksepsjonell etableringsvekst. Også nyetableringer av eiendomsfirmaer og meklere okkuperer flere foretningslokaler. Leser du Aftenposten blir du tvunget til å ta stilling til kjøp og salg av bolig hver dag da avisen blir tykkere og tykkere av boligannonser. Irriterende mye papir hvis du klarer å la være å drømme deg vekk i alle tilbudene. Du kan reservere deg for direkte produktreklame men boligannonsene vil skrike til deg både i bybildet og på avissidene. Der det tidligere fantes hjem hvor bare en liten andel av befolkningen kunne få innblikk i, blir boliger fra alle samfunnsklasser eksponert i interiørmagasiner og boligannonser. Så eksponert for andres stylede boliger at det får deg til å reflektere over din egen bosituasjon. Er jeg kul nok? Dermed har omsetningen av boliger gradvis forflyttet seg fra en økonomi hvor man tilfredsstiller et behov, til en økonomi hvor det skapes et behov på lik linje med andre produkter i merkevareindustrien.
I forlengelsen av dette er det nok ikke lenge til vi får landsomfattende eiendomsfirmaer som kjøper livsstilsreklame i TV-kanalene. I forbrukersamfunnets produkthierarki har omsetning av boliger blitt den øverste gjenstand på produkthyllen man kan velge i. Det er også den mest varige og det produktet man skal legge det meste av sin personlighet inn i. Dette fører til at man setter i gang en produksjonsprosess i boligen. Hjemmet blir en fabrikk som produserer representasjoner av identitet ved å sette i gang en reinvestering i huset gjennom stadig å pusse opp. Dette skal bli meg, som man sier når man betrakter den minimalistiske leiligheten i boligannonsen eller interiørmagasinet. Paradokset er at vi produserer en identitet som blir likere og likere alle andres identitet.
Boliginvestering innebærer at du tar del i den nye økonomiens begjærsproduksjon for å bruke Deleuze og Guattari sitt begrep omkring psykologi og kapitalisme. Fra deres utgangspunkt kan man se på fenomenet å eie en bolig med psykoanalytiske briller. Å eie en leilighet blir et symbol eller i verste fall en fetisj, hvor all mulig lykke og kjærlighet skal kunne tilfredstilles. All vår psykiske energi og seksuelle drifter investeres i boligen. Man kan hevde at begjæret er knyttet til den økonomiske gevinsten eller begjæret etter å eie, men da har man kun forholdt seg til en liten del av begjæret. Det man glemmer er at en vesentlig del av drivkraften også er knyttet til skam. I vår eksponering for andres boliger, i begjæret etter å eie og å skape en egen identitet er vi alle kikkere i hverandres stylede hjem. Da er det viktig å ikke ha noe å skamme seg over. Det blir en forskyvning fra tidligere skyldfølelse i forhold til å ikke ha det rent nok, til skammen over at hjemmet kan bli betraktet av andre i offentligheten.
Hvis vi fortsetter analogien mellom eiendom og begjær er ikke spranget langt til pornografien. Jeg har tatt meg flere ganger i perioder å sluke annonser på jakt etter boligen som kan tilfredsstille min drøm og som kan representere min identitet. Etter en stund går jeg lei, blir mett og for nok. Spørsmålet er om dette er de samme mekanismene som er i sving ved lesing av pornografi. Hvis vi kan si at pornografi er kapitalismen i sin mest konsentrerte form, hvor tilbud og etterspørsel etter å tilfredsstille et begjær er tatt ut til sin ytterste konsekvens, ligger ikke boligannonsene langt unna de samme mekanismene; De tilbyr forskjellige arenaer for eksponering av identitet, levd liv kamufleres etter beste evne, og de tilbyr begjærstilfredsstillelse i alle prisklasser.
Siste tilskudd i stammen for boligannonser er prosjekter for førstegangskjøpende ungdommer slik som for eksempel Icon, City Recidence. Lav kapitalinvestering, tilsynelatende gunstige lånetilbud og høye husleiekostnader profileres med ferdigdesignede leiligheter hvor kropp og porno står i sentrum. Spørsmålet er om eiendomsfirmaet har skjønt det, uten egentlig å ha skjønt det.
Hilde Rognskog 2005