Fra våtområdet

Hilde Rognskog
MYR

For at det skal defineres som myr må den være minst 30 centimeter dyp. Men hva om den er bunnløs? Alle disse regntunge sommernettene i nordlige strøk, som på alle måter egentlig var og fortsatt er en slags uventede vinternetter, bare uten snø, hvor du våknet med migrene klokken 03.40 av det nådeløse dagslyset som driver alt og alle nord for Dovre til en permanent bipolar tilstand. Det var kaldt, fuktig, og du hadde slått opp teltet så godt du kunne på fylla, uten å gjøre noen særlig god jobb, uten å se helt etter hvor du var, og i hvert fall uten å tenke på konsekvensene. Og så sto du der, i selve ulvetimen, alene og
forvirret, til knærne i myren, og forsøkte å tenne en ikke helt tørr sigg, uten en eneste formulert tanke i hodet. (Den burde jo vært der fra første stund; Hvor er jeg? Hva faen skjedde? Og naturen rundt gikk av som en larm, og gjorde deg til skyteskive for alle lyder. Fordi det var stille. Solen stakk noe sinnsykt i øynene, men varmet overhodet ikke. Universet hadde sett seg nødt til å minne deg på at livet er kort. Du tok et forsiktig skritt og sank ned enda litt til. Det kom til å bli en lang dag. På svensk har vi et annet ord for våt myrmark. Jeg bare nevner det.

Når Hilde Rognskog begir seg ut i dette uberegnelige landskapet knyttes flere til dels forlatte tråder sammen. Det er en ting at myren i denne sammenhengen i første rekke fungerer som materiale.
En annen er at hele prosjektet kombinerer en type ryddig konseptkunst som begynte å ta form ved diverse skrivebord i de første år etter millenniumskiftet (ofte tenkt og planert enn faktisk utført), med den mer tilfeldige sporproblematikk som utmerket 1980- tallets landscaping (oftere utført enn planert). Likevel er tilnærmingen alt for fysisk for det ene, og alt for gjennomtenkt for det andre. Myr er uansett et lite helvete å skulle bevege seg i, og uansett hvordan du håndterer oppsamlet torvmose i ettertid bærer det med seg noe vesentlig annet. Et ubehag som hefter ved alt organisk, i skogen generelt, men ute i myrmarkene spesielt. Alle som har kommet tilbake i søkkvåte klær kan vitne om at vi har fint lite der å gjøre, i grunn. Hvorfor skulle noen frivillig utsette seg for så pass uberegnelige omstendigheter? Vel, for å ta med seg noe. Noe som ikke vil kunne skilles helt fra sitt opphav, og bære med seg myter og vandrehistorier om de som aldri kom tilbake. Noe som vil insistere på at dette er den eneste fremmede planeten, og at det ellers er svært stille rundt oss. Noe som i prosessen ikke kan annet enn å belyse hvor fint lite vi skjønner av hvordan ting her henger sammen - tilsynelatende gjør de jo heller ikke det og naturkatastrofer kommer som oftest overraskende. Men her er vi, og hvilken hoggorm som helst er smartere.

Trondheim i januar 2025
Tommy Olsson